Osfeltets GEOLOGI

OSFELTETS GEOLOGI

Carl Fred. Kolderup.

ALMINDELIGE GEOLOGISKE BEMERKNINGER.

Av hensyn til dem som ikke tidligere har beskjeftiget sig med geologi er det nødvendig å komme med nogen geologiske bemerkninger av mere almindelig art.

Som bekjent inndeles bergartene i de to store hovedgrupper: eruptiver og sedimenter.

Eruptivene er dannet ved størkning av smeltemasser som i flytende tilstand har fylt større eller mindre hulrum i den øvre del av jordskorpen, eller også har nådd helt op til jordoverflaten og i form av vulkanske strømmer er flytt ut over denne. Hvis smeltemassene størkner nede i dypet, hvor der hersker et forholdsvis høit trykk og høi temperatur, vil størkningen foregå meget langsomt så at der blir tid til dannnelse av store krystaller. Retsultatet blir da grovkornige kryastallinske dypbergarter, hvis typiske representant er granitt. Når smeltemassene helt op til jordoverflaten, vil der enten dannes finkornige krystallinske bergarter, eller størkningen kan foregå så hurtig at der bare dannes såkalt vulkansk glass, som sterkt minner om mørkt flaskeglass.

Sedimenter eller lagdelte bergarter er i almindelighet dannet av smuldret fjell som er transportert kortere eller lengere vei og så avsatt i lag. Sedimentene kan også være blitt til ved kjemiske utfelninger, eller organiske rester har bidradd til deres dannelse. Gode eksempler på lagdelte bergarter har vi på nordsiden av Ulvenvann, hvor lag av konglomerat, som er sammenkittet grus, veksler med lag av sandsten, som er sammenkittet sand.

Det kan undertiden være vanskelig å avgjøre om bergartene er av eruptiv eller sedimentær opprinnelse, fordi de efter sin dannelse har deltatt i de store omveltninger som har funnet sted i visse deler av jordskorpen. Dete er nettop tilfelle med de bergarter som opbygger Osfeltet og som på mange steder f. eks. ved Osøren der hvor veien til Moberg begynner, viser vakre foldninger. Ved de store sammenpresninger av bergartkompleksene i disse strøk forandrer bergartene sine opprinnelige strukturer og får et krystallinsk skifrig preg. Typer på sådanne ved omkrystallisasjon forandrede bergarter er våre gneiser, som populært ofte kalles gråstein. og våre glimmerskifre som kjennes ved sin rikdom på glimmer.

Det har ikke alene interesse å vite hvorledes de forskjelige bergarter er blitt til, men også når de er blitt til. Ved inngående studier av lagenes rekkefølge, og særlig ved hjelp av de i de sedimentære bergarter forekommende fossiler, d.v.s. rester av utdøde dyr og planter, har det lykkes å komme til en oversikt over de store geologiske perioder og de geologiske formasjoner eller systemer som er blitt dannet i disse perioder, og derfor bærer de samme navn. De geologiske perioder sammenfattes i følgende 4 store tidsrum: 1. Jordens urtid, da grunnfjellets veldige fjellmasser blev til. 2. Jordens oldtid med de betydelige efter hinannen dannede formasjoner: kambrium, ordovicium, silur, devon, karbon og perm. 3. Jordens middeltid med de i den dannede formasjoner: trias, jura og kritt. 4. Jordens nyere tid med tertiær- og kvartærformasjonene. Disse store geologiske tidsrum utgjør tilsammenlagt mange millioner år, og selv i forhold til bare det siste tidsrum, kvartærtiden, er det vi mennesker kaller historisk tid en ytterst liten brøkdel.

Det er nødvendig å erindre hvilke tidsrum det her er tale om for bare å få et svakt begrep om den ærverdige alder som tilkommer de bergarter som oppbygger Osfeltet, og som er blitt til vesentlig i den eldste del av jordens oldtid.

Som det vil fremgå av hvad der senere blir sagt om Os-trakten, utgjør denne i geologisk henseende bare en del av Bergensfeltet, og det er nødvendig for forståelsen av Os-traktens fjellbygning først å få en kort oversikt over Bergensfeltet.

BERGENSFELTET

eller Bergensbuenes felt har jeg kalt den på kartet fig. 1 avbildede landstrekning, som utmerker seg ved en utpreget bueformig anordning av bergartsonene. Som man vil se, er det hele kompleks bøiet omkring den sydvest for Bergen liggende kretsformig begrensede halvø, Lyderhornshalvøen, og den sydlige del av Askøy. De vestenfor liggende øer og det østenfor liggende fastland er delvis ved bruddlinjer langs hvilke der er foregått forskyvninger, adskilt fra Bergensbuene.

Strøkene vest for og nærmest øst for buene tilhører det såkalte grunnfjell, som er den eldste av alle geologiske formasjoner og har fått sitt navn fordi den danner grunnvollen eller underlaget for alle de øvrige formasjoner. Grunnfjellets bergarter er i tidens løp blitt sterkt forandret ved omkrystallisasjon, særlig ved at de har deltatt i de store sammenskyvninger og foldninger av jordskorpen, hvorved de nu forlengst nedbrutte urgamle fjellkjeder blev til.

Bergartene i de nevnte grunnfjellstrøk er så sterkt forandret at det i mange tilfeller er vanskelig å avgjøre om de er av eruptiv eller sedimentær opprinnelse. Hovedbergartene er forskjellige slags gneiser, populært ofte kalt gråstein, som nettopp er typen på sterkt forandrede og omkrystalliserte bergarter. Sannsynligvis er de fleste av gneisene forandrede granitter. Ekte granitter, som jo er typiske eruptiver, optrer også i grunnfjellet. Både de og enkelte av gneisene inneholder store bruddstvkker av eldre mørkt fjell (amfibolitter).

Med fine streker er markert den indre og ytre Bergensbue. Den første av disse strekker seg fra traktene ved Strømme og Dolvik over Fjøsanger, Bergen og nordover til Askøy, hvor den til slutt kiler sig ut. Det er denne bues mot vitring og nedbrvtning mindre motstandsdyktige bergartsoner som har betinget dannelsen av Bergensdalen. Den ytre Bergensbue strekker seg fra Ostrakten i syd over Samnanger, Osterøen og helt nord til vestsiden av Fensfjorden. Også denne kiler sig ut lengst mot nord. De i buen optredende mørke eruptive bergarter, som kalles saussurittgabbroer, er meget motsandsdvktige.

Bilde o1-46

Geologisk kart over Bergensfeltet av Carl Fred. Kolderup

Den rekke av høie fjell som i syd begynner med Borgefjell i Os og i nord slutter med Gulfjellet, er oppbygget av disse. De mørkgrønne serpentiner, som er forandrede eruptiver, optrer i små kupper, som ved sine gulbrune vitringsfarver er lett kjennelige på lang avstand. De lagdelte bergarter i den ytre bue, og da særlig kalkstenene og lerglimmerskifrene i Ostrakten, vitrer forholdsvis lett og har ved vitring gitt godt jordsmon. Disse bergarter. spesielt kalkstenene, inneholder fossile rester av dyr særlig koraller som tillater oss å bestemme lagenes alder. De tilhører den såkalte ordoviciske tid og delvis den tidligste tid av silurtiden — nogen av de eldste geologiske tidsaldre. Når disse dyrerester – fossiler – er blitt så sterkt forandret, er det fordi Bergensfeltets lagrekker har deltatt i de veldige fjellkjedefoldninger som fant sted i ordovicisk-silurisk tid. Rester av den gamle, såkalte kaledoniske fjellkjede som blev dannet ved disse foldninger, kan i Europa forfølges fra De britiske øer over Skandinavia til Svalbard.

Mellem de to Bergensbuer ligger en sone av krystallinske bergarter, hvis alder ikke med sikkerhet kan fastsettes, og som efter Ulrikken er kalt Ulrikkens gneisfelt. Dette er som navnet sier, vesentlig opbygget av gneiser. Disse gneiser minner adskillig om grunnfjellets. I Ulrikkens gneisfelt optrer adskillige sikre eruptiver, spesielt kan nevnes de oftest lyse og ufruktbare labradorstener, hvis bueformige utbredelse tydelig kan sees av kartet. På flere steder opptrer der i dem en rikdom på vakre røde granater. Av andre eruptiver kan nevnes de mørke mangeritter som opbygger Kalsås og nærliggende fjell i Manger.

OSTRAKTEN.

Som det av denne korte oversikt over Bergensbuenes bygning vil fremgå, tilhører Osfeltet som nu skal beskrives, vesentlig ytre Bergensbues sydlige del.

Tegningen fig. 2, som er et såkalt stereogram, viser oss Ostrakten således som den vil ta seg ut fra et aeroplan som befinner seg i nogen høide sydøst for Os. Man ser i forgrunnen det nesten platålignende forland som ligger som er brem langs Bjørnafjord og dens fortsettelse Fusafjord

Bilde o1-48

Sterogram over Ostrakten

Bilde o1-49

Geologisk kart over deler av Os.  Av Carl Fred. Kolderup

og som når op til en høide av ca. 60 m. o. h. Dette strøk er for en stor del opbygget av forskjellige krystallinske bergarter som er forandrede lerskifre, konglomerater, vulkanske overflatebergarter m. m. Disse, som skal omtales nærmere siden, er på stereogrammet svakt skraffert. Med sterk skraffur er markert de mørke, forandrede dypbergarter, som vi under ett kan betegne som gabbrobergarter.

De lyse, granittiske bergarter som optrer i begge de nu nevnte soner, er ikke skraffert. Som det vil fremgå av en betraktning av stereogrammet. utgjøres største delen av Os herred av gabbrobergarter. Den største geologiske interesse knytter sig imidlertid til de forskjellige trykkforandrede bergarter, som opprinnelig enten har vært vulkanske overflatebergarter eller sedimenter. Disse opbygger som nevnt en stor del av det lavere forland, og optrer dessuten som to forholdsvis smale kiler, av hvilke den ene strekker seg fra traktene ved Hagavik over Ulven og Tyssdal helt frem til kysten ca. 1.5 km. syd for Lønningsdalsøyri. den annen fra småøene mellem Strøno og Skorpo over Søviknes. Langedalen og Syfteland frem til Hatlelivann, hvor den kiler sig ut. Bergartene i den sistnevnte av disse soner er efter Lyseklostertrakten, hvor de har sin største bredde, kalt Lyseklosterskifrene.

Når vi nu skal se litt nærmere på Ostraktens bergarter og deres dannelsesmåte, skjer det best under henvisning til fig. 3, som er en sterkt forminsket og forenklet utgave av det kart i målestokk 1:25000 som jeg har utarbeidet over Ostrakten.

For å få en oversikt over fjellbygningen må vi gjennemgå de forskjellige bergartsoner i en bestemt rekkefølge. Vi vil begynne i sydøst og stadig gå mot nordvest. Gjennemgående faller bergartmassene sterkt mot nordvest, eller står steilt. Hvis alle soner nu ligger i samme orden hvori de oprinnelig lå og bare er blitt en del reist, skulde man altså når man gikk fra sydøst mot nordvest, gå fra de eldste mot de yngste soner. Senere har der imidlertid funnet foldninger, utvalsninger og innpresninger sted som har bevirket adskillige forandringer i den opprinnelige rekkefølge.

Kvartsførende glimmerskifer

hvis utbredelse vil kunne sees av fig. 3, består vesentlig av glimmer, hvis blader kan være sølvglinsende på frisk bruddflate, samt den hvite, hårde kvarts som dels optrer som tynne striper som sees på tverrbrudd, dels som større knoller og linser. Uaktet bergarten nu har et skifrig og krystallinsk utseende, er der ikke tvil om at den opprinnelig har vært en lere som har vært avsatt i havet. I denne glimmerskifer optrer en del lyse, mere eller mindre regelmessige ganger av gneisaktige bergarter som ligger parallell skifrigheten hos glimmerskiferen. og som oprinnelig i smeltet tilstand er trengt inn mellom lagene.

Bilde o1-51

Foldet kvartsførende glimmerskifer. Nær dampskibskaien, Os.

Ved stranden i Kuviken På Moberg sees disse bergarter godt, og her kan man se at der har funnet en del bevegelser sted i bergartmassen efter at de lyse ganger var størknet, idet flere av gneisgangene er tydelig sønderslitt og delene forskjøvet i forhold til hverandre.

Også andre fremmede bergarter ligger i denne sone av kvartsglimmerskifer. Således er der ved Vargevåg en forekomst av serpentin med veksten, som i sin tid blev drevet, og fra Bjørnatrynet og nordostover er der en sone med kvartskonglomerat, hvis rullestener som vesentlig består av kvarts, er sterkt ustrukket i en retning.

Grønnstener og grønnskifre.

Nordvest for den nu beskrevne sone finner man en rekke av grønnlige bergarter som dels er massive, dels skifrige, og som vi kan betegne som grønnstener og grønnskifre. Disse bergarter har på forskjellige steder nokså forskjellig mineralsammensetning. Ofte ser man i den grønnlige masse en hel del små, næsten sorte hornblendenåler, ofte er bergarten rik på det grønnlige, bladige og bløte mineral kloritt. Det ligger nærmest å opfatte hele denne rekke av grønnlige bergarter dels som gamle vulkanske bergarter, som en gang i lengst forsvunne tider er flytt ut over jordoverflaten ved vulkanske ubrudd, dels som oprinnelig sønderdelt vulkansk materiale.

I disse grønnlige bergarter ligger der på mange steder linseformige eller bredt båndformige masser av hvite bergarter, som visstnok for den overveiende del i flytende tib stand er trengt inn langs svakhetsfelter, og som stort sett må betegnes som granitter.

Mobergkonglomerat.

Så følger en sone av konglomerat som på sine steder har lag av glimmerskifer, hvorom mere senere. Et konglomerat er som bekjent et fast sammenkittet grus. Det konglomerat som der her er tale om kalles gjerne efter gården Moberg for Mobergkonglomerat. Det består vesentlig av bruddstykker av de nettop beskrevne grønnstener og grønnskifre, av forskjellige gneiser og granitter, samt av litt kalksten. Konglomeratet kan på sine steder være så sterkt presset og skifrig at rullestenene er blitt rent utvalset, så dets karakter som konglomerat er vanskelig å kjenne.

Kvartsøiegneis

Næste sone utgjøres av en eiendommelig bergart som er kalt kvartsøiegneis fordi der i den grålige til grønnliggule skifrige gneisbergart optrer små knuter eller øiner av hvitaktig kvarts. Disse øiner som ofte kan være sammensatt av flere små kvartsindivider, trer sterkt frem på vitret overflate, hvor man også ofte ser en hel del hvite årer av kvarts som gjennemsetter bergarten.

Bilde o1-53

Korall, Syringophyllum organum.

Nederst et tverrsnitt av en liten snegl. Kuven.

På enkelte steder er kvartsøiegneisen sterkt skifrig og inneholder en hel del mørke glimmerblader. Der har vært forskjellige opfatninger gjort gjeldende angående bergartens oprinnelse. Efter min mening gir den med sitt massive utseende inntrykk av å være av eruptiv oprinnelse en granitt. Under den senere forandring av bergarten synes den å være tilført adskillig kiselsyre så den er blitt rik på kvarts.

Fyllittlignende glimmerskifer med forandret kalksten.

På nordvestsiden av kvartsøiegneisområdet ligger på enkelte steder litt Mobergkonglomerat, så kommer glimmerskifer med større eller mindre leier av kalksten. Den fyllittlignende glimmerskifer som jeg har kalt den, har opprinnelig vært lere som har vært avsatt på bunnen av hav eller innsjøer; senere er så leren blitt sammenkittet til fast sten, er blitt en lerskifer, og så har denne under det sterke fjellkje~

Bilde o1-54

KoraIl, Halysites escharoides. L a m  i kalksten ved Kuven.

depress fått en krystallinsk skifrig karakter som navnlig er fremkalt ved nydannelse av glimmer. Er ennu en del av de oprinnelige lerpartikler bevart, blir bergarten kalt fyllitt eller lerglimmerskifer, er alle bestanddeler omkrystallisert blir bergarten en glimmerskifer. De her behandlede bergarter er nærmest glimmerskifre. Den fyllittaktige glimmerskifer vitrer lett og gir et godt jordsmon. Flere av veiene i Os er lagt langs soner av fyllittisk glimmerskifer, således veien fra Moberg og sydvestover. og veien fra Ulven til Hagavik.

I glimmerskifersonen ligger der forskjellige større eller mindre, oftest linseformige partier av forandret kalksten.

Dels kan kalkstenen være sa fullstendig omkrystallisert at den blir en lys marmor, dels er den så lite forandret at man kan

Bilde o1-55

Korall, Reuscbia aperta. Hegglandsda1en. Samlet av   Olaf Hanssen.

iaktta i den en hel del fossile rester av den dyreverden som for millioner av år tilbake levet i det hav hvori kalkstenen blev avsatt. Uaktet fossilene under bergkjedefoldningen er blitt så sterkt forandret at den organiske struktur er gått tapt, og de kun viser seg som hvite tegninger på overflaten av den gråblå kalksten, kan man dog fastslå at størsteparten er forskjellige slags koraller (vesentlig Halysites, Syringophyltum og Reuschia). En del av de hvite tegninger viser tverrsnitt av snegler og blekksprutlignende dyr.

Karakteren av denne fauna viser at disse lag må være avsatt i den siste del av den ordoviciske periode.

Fossilforende kalkstensoner er funnet på Røttingi, Moberg, Vadle og på forskjellige steder i Hegglandsdalen 1).

I fortsettelsen av dette strøk har jeg i Samnanger på strekningen fra Liøen i syd til Ødejordsvann i nord og enn videre ved Skaftå på Osterøy funnet lignende men ennu mere utviskede tegninger i kalkstenene.

Klorittrik sparagmitt.

På strekningen fra Hegglandsvann i nordøst til henimot Storumgårdene i sydvest står en eiendommelig bruddstykkebergart som i alminnelighet er meget rik på det bløte, grønnlige mineral kloritt, og som man har kalt klorittisk sparagmitt. På enkelte steder, således ved stranden av Ulvenvann på vestre gård på Kuven, ved Lunde og ved Eide er der tydelige konglomerater som minner en del om Mobergkonglomerat.

Kalkførende gneis.

Den næste sone blev av dr. R e u s c h betegnet som «sone med kalkførende gneis» fordi den ved gården Tuen var så rik på mineralet kalkspat at den bruste når man heldte saltsyre på bergarten. Gneisen minner meget om den allerede beskrevne øiegneis, men inneholder lite kvarts som aldri er utskilt som «øiner». I den nordøstlige og sydvestlige del av denne sone har bergarten en annen karakter. I den sydvestlige del synes den å være en tydelig granitt, som navnlig ved Storumsvåg inneholder tallrike bruddstykker av en mørk bergart, en forandret gabbro som kalles saussurittgabbro.

Gabbro.

Fra Strøno i sydvest over Lifjell, Borgefjell, Midtseterfjell, Svinningen og helt til Gulfjellet i nord strekker sig et svakt bueformig belte av mørke, pressede og oftest omkry~

  • De første fossiler innsamledes av dr. H. R e u s c h, senere er betyde­lige samlinger bragt til veie av mig og mine medarbeidere, lærer Jens Omvik, konservator frk. Monsen og hr. Olaf Hanssen.

Bilde o1-57

Den sydvestlige ende av Gulfjellets gabbrokjede, sett fra Moberg.

stalliserte gabbrobergarter. Disse er meget motstandsdyktige mot vitring og nedbrytning, derfor finner vi her en rekke fjell som hører til de høieste på hele Bergenshalvøen.

De optredende bergarter minner meget om de som finnes i grønnstens- og grønnskifersonen lengere sydøst, men der optrer også en del lite forandrede gabbroer på en sådan måte at man må anse det for sannsynlig at disse gabbroer under bergkjedefoldningen er blitt opknust og forandret til de nevnte grønnlige bergarter. I mange tilfeller kan man trinvis forfølge denne forandring like fra den første opspaltning og de små forskyvninger i massen.

Gabbrobergartene er gjennemsatt av forskjellige lyse granitter, som danner større eller mindre linser.

I denne brede sone av gabbrobergarter er der innpresset under bergkjedefoldningen to forholdsvis smale belter av sedimenter ett av glimmerskifer med sandsten og konglomerat i Ulventrakten, og ett av forskjellige krystallinske skifre i Lyseklostertrakten (Lyseklosterskifrene).

Bilde o1-58

Vekslende 1ag av kvartsittisk sandsten og kvartsittkonglomerat. Ulven.

Glimmerskifer med sandsten og konglomerat ved Ulven.

På begge sider av den nordlige del av Ulvenvann optrer der lagrekker av sandsten med kvartskonglomerat. samt fyllittisk glimmerskifer.

I det nes som stikker ut i den nordligste del av Ulvenvann har man anledning til å se en meget vakker veksellagning av grå sandsten og konlomerat. Man står her overfor en eldgammel stranddannelse hvor lag av sand har vekslet med lag av grus. Sandstenene, hvis korn vesentlig består av kvarts, er oftest forandret til den krystalhnske bergart kvartsitt.

I den fyllittiske glimmerskifer og i de knoller av kalksten som finnes i denne, er der en hel del fossiler, således koraller (Favosifes sp., Halysites sp., Streptelasma sp.), skjell (Orthis sp., Stricklandinia lens) samt enkelte trilobitter eller trelappede krepsdvr (Phacops elliptifrons, Encrinurus punctatus og Calymene sp.). En dyreverden av samme karakter finner man i Oslofeltet i en bestemt sone av den underste del av silur (øvre del av undre landovery).

Litt yngre er nogen lag i samme sone hvor der i sin tid blev funnet en del ubetydelige små kolonidyr, bl. a. Rastrites som hører til de såkalte graptolitter.

Den her omtalte sone av glimmerskifer og sandstener med konglomerat er bredest ved den nordlige del av Ulvenvann og smalner av både mot sydvest og nordøst. Mot nordøst kan den forfølges over Tyssdal og helt frem til Samnangerfjorden.

Bilde o1-59

Korall, Favosites, fra utmarken ovenfor Vaktdal, Ulven.

Lyseklosterskifrene

kalles en sone av krystallinske skifre som opnår sin størse bredde på østsiden av Lysefjorden og derfra smalner av både mot sydvest og mot nordøst, hvor den kiler seg ut ved Hatlelivann. Bergartene er vesentlig glimmerskifer og glimmerrike kvartsskifre samt litt gneis.

Korsnesets granitt.

Skorpo, de to halvøer på østsiden av Lysefjorden samt Lysøen er opbygget av rødlig granitt som strekker sig videre nordvestover til Fanafjell og Korsneshalvøen i Fana. Denne granitt gjennemsetter gabbrobergartene og er altså yngre.

Oversikt over fjellbygningen.

Vi har nu gjennemgått de forskjellige bergartsoner som opbygger Ostrakten, idet vi begynte i sydøst og stadig fortsatte i nordvestlig retning. Bergartene er, som det vil fremgå av beskrivelsen, blitt sterkt forandret eller metamorfosert under det veldige fjellkjedepress som eksisterte da Bergensfeltets fjellmasser fikk sin bueformige anordning. Som det vil forståes ved et blikk på den geologiske kartskisse (fig. 3), måtte bergartsonene i Osfeltet i det hele komme til å få et svakt buet forløp i retning omtrent sydvest – nordøst, og det viser seg også at de forskjellige soner er sterkt uttrukket i denne retning. Ved disse bevegelser og mindre foldninger er den opprinnelige lagrekke forandret. Under strekningen av bergartsonene har der foregått en opsprekning i retning omtrent loddrett på strekningsretningen. En sådan større opsprekning finnes f. eks. på strøket fra Moberg til Sjøvik ved Lysefjorden. Langs denne retning må det da ha foregått forskyvninger av bergartmassene. Ved å betrakte kartet over Osfeltet ser man således at bergartsonene på begge sider av Ulvenvannet ikke helt ligger i hinannens fortsettelse.

Overflaten.

Likesom i Bergensfeltet i sin helhet viser i Osfeltet fjordenes, dalenes, elvenes og delvis også innsjøenes forløp en utpreget avhengighet av landets geologiske bygning. Fusafjorden forløper i det store og hele parallell den retning hvori bergartpakkene stryker. Det samme gjelder en del bukter, sund og eid, som f. eks. Hatviken, Strøneosen, Halgjemseidet, enn videre daler som Tyssdal og Hegglands~ dal, innsjøer som Tveitvann og Hegglandsvann. Det er tidligere påvist at de høieste fjell tilhører sonen av gabbro fra Lifjell og til henimot Gulfjell.

Som vi hørte var der foregått en opspaltning av landmassen langs retninger som stod omtrent loddrett på bergartpakkenes strøk. Forskyvninger langs disse spalter har gitt anledning til dannelsen av Ulvenvann og den i dettes fortsettelse liggende senkning fra Ulven til Sjøvik, enn videre sundet mellem Strøno og fastlandet, Krokane o. l.

Et karakteristisk trekk i Ostraktens topografi er det platålignende land som ligger som en brem langs Bjørnafjorden og dens fortsettelse Fusafjorden, og når op til en høide av ca. 60 m. o. h. Dette tilhører den såkalte strandflate som vi finner så vel utviklet langs den norske vestkyst, og som synes å være dannet for den sisste istid ved de nedbrytende krefters virksomhet i tider da havet omtrent stod i nevnte høide.

Vidnesbyrd om is tiden.

De vidnesbyrd vi har om at isen i sin tid har dekket Ostrakten, er dels de såkalte skuringsmerker, dels morener.

Skuringsmerkene er risset inn i fjellet av de i isens underste del innesluttede sten, som under isens bevegelse på grunn av breens vekt trykkedes mot underlaget og risset dette. Av skuringsmerker er der i grunnen få bevart i Ostrakten, formodentlig fordi vitringen har vært forholdsvis stor i tiden efter istiden. I Hegglandsdalen sees på flere steder skuringsstriper som skriver seg fra den tid da bremassene beveget seg gjennem dalen fra nordøst mot sydvest.

Av morener som ble bygget op foran enden av gamle lokale breer i slutten av siste istid, er der flere som har adskillig interesse. Som allerede dr. R e u s c h  i sin tid har gjort opmerksom på, skulde man efter landskapsformene å dømme vente at Ulvenvannet skulde ha sitt utløp ved ytre Moberg, men her ble der lagt op en morenevoll som har demmet op for vannet, og vannmassene har så funnet sitt utløp mellem Kuven og indre Moberg. Morenen ved ytre Moberg blev avsatt foran breens ende mens denne lå og fylte det basseng som nu fylles av Ulvenvannet. Efter at breens nedre ende hadde ligget en tid ved morenevollen ved Moberg, rykket den tilbake og næste stans blev ved midten av Ulvenvann, hvor der byggedes op en morene fra Longanes til Kuventre. Derfra trakk breen sig videre tilbake til Ulvensletten.

Landets hevning efter istiden.

Som bekjent lå landet kort tid efter at isen hadde opnådd sin største utbredelse, betydelig lavere enn nu. Hvor meget lavere kan vi finne ved å måle høiden av de høiestliggende terrasser som i denne tid byggedes op som øyrer i høide med daværende elvemunninger. Av disse som er opbygget av vekslende lag av grus og sand, har vi i Ostrakten flere, således ved Grindevoll i en høide av 56.3 m. o. h., ved ytre Moberg 56.9 m.o.h., og ved indre Moberg 58.0 m.o.h. Hetleflåten 58.4 m.o.h. og Syfteland 58.7 m.o.h. Ostrakten lå altså den gang da landet lå lavest, mellom 56.3 og 58.7 m. lavere enn nu.

Så hevedes landet litt efter litt, og med enkelte avbrytelser. Ved disse stans opbyggedes så nye terrasser. Den første stans representeres i Osfeltet ved en terrasse ved Kuven, 35.6 m. o. h. Et tredje trin av terrasser finner vi ved Moberg 30 m. o. h. Et næste trin har jeg påvist ved Servoll 10 m. o. h., ved ytre Moberg 10.9 m. o. h. og ved Lønningdal 10.5 m. o. h. En del nu tildekkede snitt i grusmassene nær Hagavik kysthospital viser at landets hevning en kort tid var avbrutt av en senkning.