Nødlanding
Fra NØDLANDINGEN av Arnfinn Haga
Festnung Os
I okkupasjonstiden 1940-45 ble Os kommune i Hordaland noe av en festning innen Festung Norwegen, som tyskerne kalte forsvarsverkene de bygde her i landet, overveiende langs kysten.
Kommunen hadde på den tiden vel fire tusen innbyggere, den danner den sørlige delen av bergenshalvøya og ligger vendt mot Bjørnafjorden i sør og vest. I nord møtes Bjørnafjorden av Korsfjorden, der Marstein fyr i normale tider blinker båter og skip på riktig kurs inn fra havet. Et stykke sør for Bjørnafjorden skjærer Selbjørnsfjorden seg inn. Mellom disse to innseilingsfjordene, Korsfjorden og Selbjørnsfjorden, ligger fiskerikommunen Austevoll. Følgelig ligger Bjørnafjordens vestre del mellom Os og Austevoll, og der seiler all kysttrafikk.
Skulle de allierte gjøre landgang på bergenshalvøya, ville Os være en naturlig landingsplass. Tyskerne hadde uten tvil det alternativet for øye, og også av den grunn bygde de ut sterke stillinger innen Os kommune og på nesene rundt Bjørnafjorden. Når disse kanonene åpnet ild, var det slik at jorda dirret og vindusrutene vibrerte mens folk stanset i sine gjøremål og lyttet spent.
På selve Bjørnafjorden var det alltid marinefartøyer å se, for den ble øvingsområde både for ubåter og overflateskip.
Inne i Selbjørnsfjorden og Korsfjorden anla okkupantene fort som skulle kontrollere innseilingene.
I Os ligger den gamle militærleiren Ulven som tyskerne overtok den første okkupasjonsdagen, 9. april 1940, og den ble gjort om til fangeleir allerede den første høsten. Samtidig ble den for en del tatt i bruk som treningsområde for soldatene.
På Haugsneset, få hundre meter fra kommunesenteret Osøyri, og vest på Røttingatangane anla tyskerne kystartilleri og luftskyts. Likedan satte de opp skyts i Mobergsvika, som også ligger nær Osøyri. Selve festningsanlegget på Røttingatangane hadde en styrke på 105 mann.
I sørenden av Bjørnafjorden finner vi Reksteren, der ble det bygd stillinger både i nordenden, Svarvahella, og i sørenden på Flygandsvær.
Slik var Bjørnafjorden kranset av tungt skyts, som samlet kom innunder den tyske benevnelsen Artillerigruppe Korsfjord.
I 1943 la tyskerne stor vekt på denne delen av virksomheten sin. Høsten det året kom de til gården Hetleflåten, som ligger ved hovedveien mot Bergen tre kilometer fra Osøyri, og gav bonden tre dager å evakuere på. Der satte de opp tre 21 centimeters kanoner, for granater på 125 kilo. De skulle brukes til å sperre Korsfjorden med, og skjøt strakt de 28 kilometerne vestover til Marstein fyr. I et fjell ovenfor kanonstillingen satt telefonvakt, som beregnet retning og avstand. I tillegg satte de opp luftskytsreir i haugene omkring. På gården lå nærmere hundre mann til enhver tid.
Kystartilleriet hadde også stilling på Tøsdal, og der lå jevnt 200 mann.
I Hatvik måtte folk evakuere hjemmene sine i april 1943, og en måned senere de som bodde på en gård i åsen ovenfor. I dette området hadde tyskerne ellers hatt vaktstyrke lenge. De bygde veier og brakker, og samme år ble Hatvik ubåtbase.
Folk som kom nær nok – til eksempel postbudet som virket innen den allierte etterretningen – kunne telle opp til 14 fartøyer i havn. Der hadde tyskerne jevnt over 500 mann, stundom mer. Noen hundre meter nærmere Os underminerte de veien.
Strandlinjen fra Hatvik og inn mot Osøyri ble kraftig befestet ut gjennom årene. En osing som rømte til Sverige tidlig i 1945, fortalte at det arbeidet hadde pågått over en periode på tre år ved hjelp av russere og norske tvangsutskrevne mannskaper. Der var en sone med bunkere, piggtrådsperringer og landminer.
For øvrig var der et landminefelt fra Solstrand og opp til gårdene ovenfor. Hele Haugsneset var avsperret.
I Drangsvågen vest i kommunen var kyststrekningen strødd med miner.
Ellers hadde okkupantene forlegninger på Halhjem, i Lønningdal og andre steder.
I et par år midtveis i krigen var der fangeleir for russere på Haugsneset. En samme slags leir var der også på Tøsdal, og midt i april 1943 ble 85 russere flyttet fra Haugsneset og ut til Lepsøy, der de blant annet skulle hjelpe til med arbeidet på festningen på Røttingatangane
Tyske vakter gikk sine faste ruter, ved bruer og veikryss, og sykkelpatruljer var et daglig syn.
Med den krigerske fasade og all den tyske aktivitet som var i Os, var det rimelig at det ganske tidlig kom i gang illegal motstands aktivitet. Høsten 1940 ble det knyttet kontakt mellom en gruppe der og illegale kretser i Bergen.
Lederen for gruppen forsvant ut av bildet etter et års tid. Da en stor pionerorganisasjon i Bergen raknet høsten 1941, forsøkte han å reise til England over Bremnes sammen med to av sine nærmeste medarbeidere. Men båten forliste i nordvest full storm og ble aldri mer spurt.
Nye folk tok over. Etterretningsarbeidet var alltid-en viktig side i motstandskampen, og kanalene måtte holdes åpne så langt det var mulig. Folk passet på omkring på strategiske steder i bygda, og via kurerer ble alt av interesse formidlet til Bergen, hvor telegrafister sendte opplysningene til London.
Definisjoner
Arbeidstjenesten var en tidsavgrenset arbeidsinnsats i samfunnsgagnlig øyemed. Tvungen arbeidstjeneste for menn i 20-årsalderen ble innført her i landet i 1941. Den var bygd opp etter tysk mønster, med hovedvekt på eksersis og ideologisk påvirkning.
Babord er venstre side av et fartøy sett aktenfra.
Dory var en hjelpebåt ved fiske og fangst, opprinnelig flatbunnet med løse tofter.
En fot tilsvarer (etter britisk målestokk) 30,48 centimeter.
Favn er et gammelt lengdemål. En favn vil si 182,88 centimeter. Begrepet forsvant for en stor del hos oss da metersystemet ble innført i 1887, men lever fremdeles videre, ikke minst blant fiskere og andre som har sitt virke på sjøen.
Flak er et tysk ord for antiluftskyts, det er en forkortelse for Fliegerabwehrkanone.
Gapahuk er en form for primitiv hytte med to vegger av løvverk eller busker og et hellende tak med presenning over. En skråning i terrenget danner bakveggen, og fronten er åpen (derfor «gap»].
Gestapo var forkortelse for Geheime Staatspolizei, det hemmelige tyske nazipolitiet.
Hirden omfattet Vidkun Quislings livvakt og partiet Nasjonal Samlings politiske tropper.
Isfronten ble betegnelsen på en avvisende, fast og taus holdning overfor okkupasjonsmakten.
Kompani Linge var en spesialavdeling oppsatt i Storbritannia sommeren 1941 for å utføre oppdrag i Norge. Den ble opprettet av SOE (se nedenfor). Personellet ble kalt lingekarer. Navnet er etter kompaniets første sjef, Martin Linge.
Kvartmil er det samme som nautisk mil, 1852 meter.
(Kabellengde er en tidel av nautisk mil.)
Mesan er et annet ord for aktermast.
Mile (en engelsk mil) er 1609 meter.
Milorg (forkortelse for Militærorganisasjonen) var betegnelsen på den underjordiske, militære motstand her i landet. Organisasjonen vokste jevnt og trutt fra den spede begynnelse i 1940, og telte rundt 40 000 mann mot slutten av okkupasjonen.
MI9 står for den britiske militære etterretning, Seksjon 9.
Nasjonal Samling (NS) var det norske nazipartiet, ledet av Vidkun Quisling.
Rendezvous er et internasjonalt ord for møtested
Rubb var sjømannssjargong for motortypen Wichmann, som ble laget på Rubbestadneset i Bremnes kommune i Sunnhordland.
Saborg er en forkortelse for den kommunistisk ledede Sabotasjeorganisasjonen.
Sipo (Sicherheitspolizei) inkluderte Gestapo og Kriminalpolizei (Kripo). Fra høsten 1939 ble SD (Sicher heitsdienst) knyttet sammen med Sipo til en institusjon.
SIS (Secret Intelligence Service) står for det britiske etterretningsvesenet. Ofte sies bare Secret Service.
SOE (Special Operations Executive) var en britisk organisasjon grunnlagt sommeren 1940 med det formål å drive hemmelig motstandsvirksomhet i tyskokkuperte land. En Norwegian Section innenfor SOE ble dannet 1. januar 1942, under ledelse av den britiske oberst John Skinner Wilson.
SS var forkortelse for Schutz-Staffel, opprinnelig en væpnet avdeling med oppgave å være livvakt for Adolf Hitler. SS ble førende i politisk terror og vokste til store militærstyrker. Konsentrasjonsleirene ble administrert av SS.
Stapo var forkortelse for Statspolitiet, det norske nazipolitiet, opprettet 1941. (Det må ikke forveksles med en utrykningsstyrke 1931-36 av samme navn.)
Styrbord er høyre side av et fartøy sett aktenfra.
Særmelding var en avtalt melding som ble sendt over BBC til underjordiske grupper i okkuperte land, uforståelig for andre enn avsender og mottaker.
Tilje er brett til å trå på i bunnen av en liten båt.
Tofte er tverrbenk i robåt.
Very-lys er et flerfarget signallys som blir skutt ut av en spesiell pistol. For å identifisere seg, enten det nå var snakk om fly eller skip, brukte både de allierte og fienden sånne patroner. Det var svært mange forskjellige fargekombinasjoner, og disse ble forandret med få timers mellomrom. Navnet er etter Edward V. Very, en amerikansk artillerioffiser.
Vingebjelken, også kalt hovedbjelken, på engelsk the main spar, er bjelken som skjøter vingene gjennom flykroppen.
Wehnnacht var betegnelsen på den tyske krigsmakt fra 1935 og til sammenbruddet ti år senere. For nordmenn ble det vanlig å omtale den som vernemakten.
XU var navnet på den mest vidgreinte etterretningsorganisasjonen i Norge, med kontakter først og fremst til Stockholm.
Til norskekysten
Gordon Biddle var skipper på et kanadisk bombefly med en besetning på seks mann. Annenflygeren het George Death, navigatøren Maurice Neil.
De andre var Harvey Firestone, Kennet Graham og George Grandy. Disse tre ble kalt wireless air gunners, som i praksis ville si at de hadde tre funksjoner. De var både radiooperatører, radaroperatører og haleskyttere. Under flyging skiftet de posisjoner seg imellom.
Fem av dem hørte hjemme i Ontario, mens Harvey Firestone kom fra Quebec.
Gordon, Maurice og Kennet var gift, resten var ungkarer og spellemenn.
De møttes på en treningsbase et stykke nord for grensen mellom England og Skottland, nær østkysten. Gordon Biddle hadde vært gjennom øvelsene der tidligere. Etter det hadde han sluttet seg til 407 Squadron som førstepilot. Han valgte selv ut sitt mannskap, som visa var.
Enheten var kjent som «Demon Squadron», og var en av de få helkanadiske skvadronene i Coastal Command. Den var tilknyttet RAF, forkortelse for Royal Air Force.
George Grandy og Harvey Firestone kjente hverandre fra før, under opplæring på en radio skole, og de hadde også fulgt et radarkurs i lag, samt delt rom under permisjoner i London. Bortsett fra det var de seks nye for hverandre da de ankom basen i Skottland.
Kennet Graham hadde deltatt på operasjoner i Nord-Afrika og India. Maurice Neil og George Grandy hadde en periode virket som instruktører i Canada før de ble beordret til Storbritannia. George Death kom direkte fra flygerutdannelse i hjemlandet.
Under treningen på basen gjorde de seg grundig kjent med flytypene, og det viktigste av alt var at de ble «ristet» sammen til en velfungerende operativ enhet. En vesentlig drivkraft i bestrebelsene var den enkle sannhet som ikke minst gjelder i krig, at jo mer du kan og jo bedre du er i form, desto større sjanse har du for å overleve. De hang i stroppen døgnet rundt, og hadde god grunn til å være stolte av sine ferdigheter. Med timene og dagene fikk de ord på seg for å være en av de dyktigste besetningene på kurset, for ikke å si den aller dyktigste. Derfor var det ingen tilfeldighet at når forskjellige høye herrer dukket opp på inspeksjon, var det gjerne besetningen Biddle som ble plukket ut til å vise hva de dugde til.
Da treningsperioden var over, ble de i første omgang forlagt på vestkysten av England. De ble vurdert til å være en av de beste besetningene også i 407 Squadron.
I all hovedsak jaktet de på ubåter, som gjennom årene hadde skapt slike store problemer for den allierte forsyningstrafikken over Nord-Atlanteren.
Ubåtene var ikke lette å oppdage på dagtid, for da gikk de for det meste i neddykket stilling, men om nettene manøvrerte de til overflaten for å lade batteriene. Derfor ble flygingene hovedsakelig foretatt om natten, for da kunne de søke etter målene med radar, som var langt hedre utviklet hos de allierte enn hos tyskerne. De fløy som mørke skygger, for det meste i en høyde av 800 fot. Å ta feil av venn og fiende skulle ikke være helt lett, for flygerne hadde et instrument som satte dem i stand til å identifisere allierte skip, som på sin side kunne identifisere flyene med tilsvarende metoder.
Under buken hadde mange av flyene såkalt Leigh-lys, en lyskaster som utviklet en kolossal styrke og i visse sammenhenger gav dem en stor fordel. Ofte var himmelen overskyet, og under sånne forhold var det ikke mulig verken for overflateskip eller ubåter å observere dem før dekk og overbygninger plutselig lå badet i lys. De som betjente antiluftskytset, hadde liten sjanse til å rette inn løpene før dødsfuglene hadde droppet bombene og passert over.
Den dagen de allierte styrkene innledet landgangen i Normandie, er blitt kalt D-dagen. Den fant sted 6. juni 1944.
I ukene før opererte 407 Squadron over Den engelske kanal og Biskayabukta med det ene formål å holde ubåtene vekk fra Kanalen og fra invasjonsarmadaen som skulle krysse den fra Sør-England. Like før D-dagen ble det lite hvile å få, da var flyene på vingene både natt og dag.
Da de allierte hadde gått i land og tyskerne etter hvert måtte rømme ubåtbasene både i franske og andre havner, ble tyngden av den flåten flyttet nordover til Norges vestkyst.
Av den grunn ble 407 Squadron overført til en flyplass ved Wick i Skottland, nærmere ubåthavnene på norskekysten. For Gordon Biddles vedkommende ble han og hans mannskap stasjonert der fra første uken i august.
Det hadde vært periodisk regn i det siste, og mer regn ble det da ny dag tok til, tirsdag 26. september 1944, da besetningen Biddle skulle nordøstover på ny frisk og søke etter ubåter utenfor norskekysten. Regnet stod vannrett inn over flyplassen og pisket mot brakkene og bombeflyene, drevet av en sterk nordvestlig vind.
Rundt midnatt var de i messa og spiste de sedvanlige egg og bacon før et tokt. Sammen med dem var tre andre besetninger som også skulle i aksjon den natten. Gordon Biddle skulle lette først, de andre skulle følge i tur og orden, hver til sitt patruljeområde.
Da Gordon og karene hans hadde spist, samlet de seg rundt navigatøren sin, som orienterte om heller dystre værutsikter. Han hadde den vanen at når de rent saklige fakta var gitt, plusset han gjerne på med en vits, og denne gangen rundet han av med at ble ikke været bedre, skulle han stake opp en kurs som førte dem til Sverige. Der kunne de slappe av, gå fra pub til pub i nykjøpte lakksko og glemme hele krigen. De andre var straks med på notene, Sverige hørtes langt bedre ut enn det regnspylte Nord-Skottland.
Da de forlot messa, snakket de ikke helt uten bekymring om det stormende været, ikke fordi de brydde seg om vindkastene i seg selv, men de fryktet at toktet i siste liten kunne bli kansellert, for styrken i kastene snarere tiltok enn avtok. Bare få dager før hadde de måttet avlyse et sveip fordi skipperen ble angrepet av høy feber. De ønsket ikke å gå glipp av enda en tur, så de skyndte seg og fant sine plasser om bord i flyet de hadde fått tildelt, en Wellington.
Ikke alle maskinene i skvadronen var utstyrt med Leigh-lys, men denne var. Den hadde ett maskingevær i nesen og fire av samme sort i halen, og åtte dypvannsbomber.
De bange anelsene ble gjort til skamme da de fikk grønt lys.
«Here we go,» sa skipperen over intercommen mens han takset inn på rullebanen og dreide bomberen mot vindretningen.
Med sikt på knapt en halv kilometer gikk de tordnende på vingene en liten time over midnatt. Vindstyrken var om lag 50 knop, som etter Beauforts skala ville si full storm.
Flyet presterte en toppfart på om lag fire hundre kilometer i timen.
De fløy først mot nord over den skotske østkysten, før skipperen svingte inn på kursen mot patruljeområdet. Selv i det gudsjammerlige været artet toktet seg stort sett som vanlig over Nordsjøen de første timene.
På etternatten avanserte de i den gjengse patruljehøyden 800 fot, omtrent femti kilometer fra norskekysten og i store trekk parallelt med den.
Resten av ei spennande krigshistorie kan du lesa i boken Nødlanding
Den kan lånest på biblioteket på Os eller kjøpes i bokhandelen.
Spennane historie om tøffe osingar i risikoarbeid.